Om hvorfor jeg elsker høsten

 

Lydene hører til. Rasling, visling, uling, krafsing. Alt blir en kald musikk. Klokken min tikker ekstra
høyt om høsten.
Om morgenen ligger tåkeskyer over hustakene. Vi bor i Norge, det er kaldt. Jeg går med kåpe og
skjerf, av og til vanter. Hunden min er like pelskledd som alltid. Hun puster røykskyer og kaster seg i
løvet.
Når jeg våkner i den hvite sengen min på søndagene, fryser jeg. Det er ikke sant, fordi egentlig så
ligger jeg under den varme dynen min. Jeg er ikke kald. Det er bare som om frosten i jorden har
krøpet innunder huden min. Den har lagt seg til rette der. Jeg har bakkefrost i kroppen.
Jeg kan være syk, uten egentlig å være syk. Jeg kan være glad, når jeg egentlig er trist. Jeg kan
være trist når jeg egentlig er glad. Alt er så enkelt og klart. Det er himla lett å puste.

 

Men nå venter vi jo selvfølgelig på snøen, her mellom Fallene og Parken.

Tilgi meg for at jeg er så forsvunnet. Jeg skal prøve å gjøre noe med det.