Psykotiske Reiser

Dette er en novelle jeg skrev for en stund siden. Jeg ble ganske fornøyd med den, så jeg bestemte meg for å poste den her. Senere har jeg fått mange tilbakemeldinger, har jeg ikke endret på noe. God lesning.

—-

Oppgave: Reisefeber

Piip. Skiltet med sikkerhetsbelte slukkes. Folk reiser seg og begynner å hente ned bagasjen fra hyllene over setene. Forskjellige svarte kofferter og bager og vesker dunker Tore i skulderen når eierne presser seg frem mot utgangene. Tore kikker ut gjennom vinduet. Venezia ligger i et stummende mørke. En flyvertinne kommer gående ned midtgangen på flyet. De høye hælene hennes lager en dump lyd mot gulvet.

– Erh… Excuse me, sir. You have to leave the plane now.

Tore nikker kort og samler sammen sakene sine som ligger spredt rundt plassen. Flyvertinnen kaster et siste blikk på ham, før hun snur og går med den samme dumpe lyden tilbake til cockpiten. Tore reiser seg sakte fra setet. Bena hans er stive etter flyturen.

Pilotene og flyvertinnene nikker og smiler til ham på veien ut. Tore ser ikke på dem. I det han trår utenfor flyet, slår en kraftig bølge av lukt mot ham. Men ingen tilfredsstillelse.

Tore sitter ganske lenge ved rullebåndet som skal føre bagasjen hans til ham. Ikke fordi den store svarte kofferten aldri kommer, men fordi han blir sittende å se kofferten reise rundt og rundt noen ganger. Den er svær og svart og tung og full av ting og den reiser rundt og rundt. Den ligner Tore.

Elven kaster tilbake en matt refleksjon av gatelysene. Det lukter rått og fuktig. Kofferten dunker mot brosteinene. Den er så tung at han må bære den med begge hender. Tore er klam under jakken, selv om det ikke er så veldig varmt. En baby gråter øverst i en av de høye husene Tore strener forbi. Det er noe som gråter inne i Tore også. Eller noe som skriker. Et stort dyr med pigger og skarpe klør som skriker og klorer og biter og vil ut. En svettedråpe faller ned på nesen hans.

Huset han står foran er ikke et av de høyeste. Fargen er vanskelig å skjelne i mørket. Inngangen er et eneste stort hull uten dør, men Tore kan skimte et lys der inne. Hotellet er så nær vannet at man kunne hoppet ned i det fra annen etasje. Hodet hans verker, men han prøver å ignorere det. Tore går videre inn i hotellet. Rommet er svakt opplyst av en lampe som hang i en tynn ledning fra taket. En resepsjonist satt og sov bak en slitt skranke. Tore bestemte seg for ikke å vekke ham.

Etter å ha tatt nøkkelen til rom nummer 7 fra skranken, låser Tore opp rommet. Døren svinger inn med en knirkende lyd. Det eneste lyset som siver inn, er gatelysene utenfor. Han setter fra seg den tunge kofferten midt på gulvet. Han river av seg skoene, de svette sokkene, buksen, jakken. Han hiver klærne på sengen med et falmet blomstermønster og styrter ut på balkongen.

Venezia ligger rolig i mørket. Nå er det ikke gatelysene som reflekteres i vannet, med det svake lyset fra grålysningen. Tore står der naken. Han har et hardt grep om gelenderet. Pusten hans går i korte drag. Han skjelver og rister over hele kroppen. Han vet hva han må gjøre. Han må reise.
Et skrik skjærer gjennom den tidlige morgenstillheten.

– HJELP MEG!

—-

Bildekilde: Photobucket

Så fikk jeg en hyggelig kommentar fra forfatter Tone Kjærnli gjennom Skrivebua:

Hei, Toggy.

Her var det mye bra, Toggy! Jeg ser av alderen din(12 år) at du har mange år på deg til å utvikle skrivingen. I ”Psykotiske Reiser” viser du at du har kommet et langt stykke på vei allerede. Du formulerer deg godt, og jeg synes det er spennende lesing. Var dette en skoleoppgave som het ”reisefeber”? Jeg må virkelig si at du har løst den på en original og vellykket måte.

Du beskriver en person, Tore, som drives viljeløst videre, på stadig reise fra sted til sted. De nærmest tvangsmessige forflytningene er angstfylte og uten glede. Virkelig en psykotisk reise, ja. Jeg tenker at teksten på et dypere plan kan tolkes som et bilde på det å flyte rundt i tilværelsen uten mål og mening. Hva tenker du selv om dette?

Noe av det første som slår meg, er hvor levende teksten er. Gjennom hele fortellingen bruker du sansene i beskrivelsene av det som skjer. Flott! Det er lukter, lyder, synsinntrykk. Det er vesker som dunker mot skulderen. Det er barnegråt som igjen vekker gråten i hovedpersonen. Det er tydelig at du har vært ”hos” hovedpersonen når du har skrevet, og som leser opplever jeg at du får meg dit også. Bra! Men se litt på dette: ”De høye hælene hennes lager en dump lyd mot gulvet.” ( Du kommer inn på det to ganger i teksten.) Jeg får ikke helt høye hæler til å stemme med dump lyd. Prøv å forestille deg det. Hvordan er egentlig lyden av høye hæler? . Nå husker ikke jeg akkurat hvordan gulvet i et fly er, kanskje er det teppe- eller gummibelagt. I så fall dempes lyden mot golvet. Da er det kanskje ordet ”dempet” du skal fram til. Ellers ville jeg vel tenke ord som klakkende, klikkende, skarp, og andre ord som dekker bedre. En dump lyd høres nok annerledes ut enn når noen går på høye hæler, teppe eller ikke. Fordi du ellers klarer å få handling, bilder og sanser til å henge presist sammen, tillater jeg meg å pirke når det et sted ikke fungerer.

Du har god flyt og spenst i språket. Her er imidlertid en setning som skurrer litt: ”Elven kaster tilbake en matt refleksjon av gatelysene”. Det blir litt smør på flesk her. Og er refleksjonen egentlig matt? (Tenk elv, tenk lys.) Du bør se på dette en gang til.

Det partiet der du beskriver hvordan Tore sitter ved rullebåndet og sammenligner seg selv med kofferten, synes jeg er spesielt godt. Det er trist, samtidig som sammenligningen og måten du formulerer deg på (”Den er svær og svart og tung og full av ting, og den reiser rundt og rundt. Den ligner Tore.”), virkelig får meg til å le. Et fint bilde! Jeg vil også framheve den delen der barnegråten får Tore til å kjenne på det som skriker i ham selv. Du bruker ord som pigger, skarpe klør, skriker, klorer, biter, ord som virkelig beskriver hvordan Tore har det. Og den lille svettedråpen som faller ned på nesen, spikrer hele avsnittet. Veldig bra.

Vær litt obs på at du ikke skifter tid. Du skriver i nåtid, men plutselig og umotivert skifter du til fortid: ”Rommet er svakt opplyst av en lampe som hang i en (….) En resepsjonist satt og sov (…) Tore bestemte seg (…)” Dette er en glipp som er fort gjort å gjøre. Gå alltid gjennom teksten med tanke på om du har vært konsekvent i tidsbruken.

Jeg ble virkelig nysgjerrig da jeg leste teksten din. For selv om beskrivelsene dine slipper oss tett inn på hovedpersonen, forblir han allikevel anonym. Hvem er han? Hva er det som driver ham? Hvorfor må han hele tiden videre? Jeg mener ikke at du i teksten skal fortelle eller forklare det. Jeg mener at jeg får lyst til å lese mer! Og dette er definitivt en kompliment.

Lykke til med videre skriving!
Mvh Tone Kjærnli

—-

Jeg anbefaler alle som har lyst på kommentarer på tekstene sine å registrere en bruker på Skrivebua. (se linker)